Særavgift (engelsk: Excise Duty) er en avgift som legges på en enkelt vare eller tjeneste, og som normalt vil være opprettet for å begrense bruken eller konsumet av varen eller tjenesten. Særavgifter kan også være ilagt på pengetransaksjoner - eksempelvis arveavgift og dokumentavgift. Avgiften er å anse som en tilleggsskatt, og har, i motsetning til et gebyr, ingen direkte sammenheng med det arbeidet som er blitt utført i forbindelse med kjøpet av varen eller utførelsen av tjenesten.

Forskjellen mellom avgift og gebyr kan illustreres ved tinglysing av et skjøte, der staten krever inn et tinglysingsgebyr som skal dekke arbeidet med tinglysingen, og samtidig krever inn en dokumentavgift (2,5% av omsetningsverdien).

Begrepsmessig kalles moms og arveavgift normalt ikke særavgifter i Norge, fordi de ilegges (nesten) generelt og ikke skal styre forbruk eller atferd. Disse inntekts- og fordelingsmotiverte avgiftene regnes i stedet som indirekte skatter. Det samme gjelder avgifter på grossisthandel (f.eks toll), og avgifter på arbeid (f.eks arbeidsgiveravgift, trygdeavgift).

Særavgifter gir store avgiftsinntekter (proveny), og ofte videreføres særavgifter selv om den opprinnelige hensikten svekkes eller bortfaller. I andre tilfeller kan virkningen av avgiften ble direkte skadelig eller i beste fall ha minimal positiv virkning, slik som eksempelvis dokumentavgift (som øker boligprisene).

Innhold

rediger Norske særavgifter 2008

Nedenfor nevnes de norske særavgiftene, med årlig statsinntekt (proveny) i 2007 (budsjett), samt motivasjonen for avgiften:[1] [2]

rediger Skattemessige avgifter

rediger Egentlige særavgifter

Opphevede avgifter omfatter blant annet gummiavgift, batteriavgift, kosmetikkavgift, kraftfõravgift, stempelavgift, flyseteavgift og luksusavgift.

rediger Eksterne lenker

  1. ^ Avgiftsutvalget
  2. ^ Statsbudsjettet 2007